Vidar Lokeng skrivet skråblikk fra livet som pappa og 50-åring.

50-åringer i skinny jeans

Skrevet av Vidar Lokeng, Skråblikk
03.02.2019 19:40 - OPPDATERT 04.02.2019 10:17

"Pappa, en 50-årig mann med skinny jeans er bare så turnoff"!

Akkurat den manglende forståelsen for alvorlig begåtte synder er ikke vanskelig å forklare. Når du deler hjem med en frue, og to tenåringsdøtre, vet du at du som regel tar feil. Om det viser seg at du drister deg til å påpeke at noen av damene tar feil er det ille. Katastrofen inntreffer alltid i det øyeblikk faktum ubestridelig viser at en av damene, eller Gud forby, alle tre har tatt feil. Da går det garantert rett til helvete. Erfaringen har med andre ord lært meg å svelge ethvert nederlag ned sammen med de rester av stolthet jeg enda måtte ha igjen.

 

Jeg forstod altså at hva det nå enn var, hadde jeg gjort en eller gjerne flere feil. Nå er det også slik at det ikke er så viktig hva slags feil du ber om tilgivelse for, bare du erkjenner feilen. Derfor beklaget jeg selvsagt så godt jeg kunne, og regnet med å kunne gå videre med sedvanlig ydmykt bøyd nakke. Livet er i grunn ikke så ille, som ektemann, om man har forstått dette med bøyd nakke. Jeg har hørt om menn som, etter å ha fått ugjendrivelig bevis for at de har hatt rett, har hevet sitt hode i møtet med fruen. Jeg har enda ikke hørt om noen som har fortsatt å være gift etter dette.

 

Etter snart 27 år med samme kone, må det kunne sies at man har blitt erfaren, både fruen og jeg altså. Derfor vet jeg mye om dette med hevet hode, eller snarere hvor viktig det er å unngå nettopp dette. Her må jeg legge til at disse tingene på ingen som helst måte dreier seg om meg. For min del er det slik at jeg slett ikke har en frue, eller døtre, som ikke kan erkjenne feil, tvert imot. De kan ta feil, erkjenne dette, og gå videre uten at jeg får lide for det. Fruen og døtrene har vært meget tydelig på at det er slik det er. Jeg er blitt gjort oppmerksom på at jeg er 100% enig her.

 

Noen vil nok kunne hevde at vi som menn har få rettigheter i hjemmet. Ja, noen går så langt at de påstår vi ikke har noe vi skulle ha sagt i det hele tatt. Dette går jeg i rette med med en gang. Selv har jeg ved flere anledninger stått på mitt. Det er ikke lenge siden jeg på en svært tydelig måte, satte skapet på plass overfor fruen. Hun så på meg et lite øyeblikk, før hun påpekte at det enda skulle flyttes litt til venstre. Her om dagen rettet jeg dessuten pekefingeren bestemt mot henne og var meget tydelig, så kom ikke der! Legene har sagt at de håper å kunne å få rekonstruert fingeren sånn noenlunde. Kjeven skal visstnok også kunne fikses med noen skruer her og der, men ringingen i ørene må jeg nok leve med. Jeg vet nå at jeg ihvertfall ikke er under hælen på fruen. Jeg kan selv bestemme i min hverdag (dere behøver forresten ikke snakke så høyt om at jeg hevder dette).

 

Men tilbake til dette med min yngste datters uttalelse, som et øyeblikk fikk meg ut av min sedvanlige likevekt. Ja, dette med vekt er jeg i grunnen litt stolt av. Jeg veier faktisk mindre nå i en alder av 50 enn jeg gjorde som 25-åring. De siste 10 årene har faktisk vekta vært stabil. Brystkassen har rett nok seget en smule ned. Jeg har slett ikke fått mage, bare litt lav brystkasse. Man kan jo kjenne på det at man ikke lengre kan bende ned et gjenstridig morrabrød, som man gjorde før i tiden. Kreftene i armene er altså ikke helt som før. Jeg er vel i grunnen ikke i den samme formen, som jeg en gang var, men det har jeg vel heller aldri vært. Men likevekt, det har jeg. Nesten på grammet!

 

Siden de 3 damene i huset altså så tydelig vet at jeg er herre i mitt hus, fikk jeg for en tid siden beskjed om at jeg trengte nye bukser. Nå har det i alle år vært fruen som har kjøpt slikt til meg. Selv har jeg ikke vært særlig interessert i klær, bare de henger sånn noenlunde på og er relativt rene. Joda, jeg vet at underbukser ikke skal snus på mer enn fire ganger før de må vaskes. Sokker som står av seg selv, bør vaskes ihvertfall i løpet av samme uke. Renslighet er en dyd!

 

Jeg bestemte altså at jeg hadde bestemt meg for å kjøpe bukser selv, hvor vanskelig kan det egentlig være? Vel inne i klesbutikken (fruen hadde gitt meg "råd" om hvilken butikk det skulle være, jeg lytter alltid til gode "råd"), stod en ung dame og lurte på om jeg trengte hjelp. Jeg ba henne finne frem 3 bukser av størrelsen beskrevet på den medbragte lapp. Hun var relativt kjapp i så måte, og leverte 3 bukser, hvorpå hun spurte om hun kunne få vise meg et omkledningsrom. Jeg svarte nei takk til denne fordekte invitten. Jeg er jo en gift mann, selv om jeg kjøper moteriktige klær. Det skulle vel tatt seg ut å hive seg om med unge damer på et omkledningsrom. Hun bedyret at det dreide seg om mitt behov for å prøve klærne. Dette var selvsagt totalt unødvendig. Jeg hadde da medbragt lapp med rett størrelse og alt. Prøving var med andre ord bortkastet tid. Jeg betalte buksene og gikk. Hun så litt rart på meg, følte jeg, da jeg forlot, uten at jeg kan forstå hvorfor. Her får hun en kunde som bruker minimalt med tid, og betaler uten dikkedarier. Damer er rare gitt.

 

Vel hjemme kommer altså dette utbruddet fra min yngste datter. Damer har jo, som kjent, meninger om det meste, både det de vet noe om, og særlig det de ikke vet noe om. I tråd med disse meningene ble jeg da pålagt å iføre meg de omtalte buksene. Jeg hadde jo en ren bukse på meg og følte slett ikke for noe klesbytte, men det var dette med rett til egne meninger da. Jeg måtte altså stille som mannekeng. Å prøve klær er skikkelig teit, for å bruke min yngste datters egne ord, skikkelig teit altså! Likevel måtte jeg til pers.

 

De to første buksene var godkjent. Det var da den siste kom på mine velskapte ben, at ordene falt:"Pappa, en 50-årig mann med skinny jeans er bare så turnoff". Jeg falt ut et øyeblikk. Jeg forstod av strammingen over lårene at skinny jeans betydde at de faktisk var nettopp skinny. Pungen satt som i en skrustikke, og blodårene dannet slangemøstre nedover låret. Nå vet jeg hva sånne hold in tights er. Ingen av husets 3 kleseksperter (les damer) godkjente buksen, altså den siste. Nevnte jeg latteren? Det er fælt å bli ledd av i nye klær, dette kan man spørre selveste keiseren om. Det verste var likevel min yngste datters ord. De traff en nerve. Jeg er altså ikke lengre ansett som verdig å gå i klær som er på moten. Skinny jeans er jo det siste store nå om dagen, men altså ikke for folk på min alder.

 

Slike klær er for de yngre, de attraktive. Jeg er ikke lengre blant dem. Dette har jeg i grunn vennet meg til og greier å leve relativt godt med, noe annet er verre. Døtre på 15 skal slett ikke vite hva "turnoff" betyr. Da vil de jo uvergelig også vite hva det motsatte betyr, altså at en yngre mann kan være "turnon" i skinny jeans. Jeg vil slett ikke vite at min yngste datter vet noe som helst om dette!

 

Les alt om:

Skråblikk Leserbrev
Debatt
Narvik Nu oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.